Når man mister et kjæledyr, mister man et familiemedlem og det er noe av det vondeste man kan oppleve. Det fikk musikeren John Pointer erfare da han mistet sin kjære hund, 9 år gamle Benny, til kreft. John fikk en ordentlig sorgreaksjon og kjente påbåde tomhet og fortvilelse.
Som en del av sorgprosessen bestemte John seg for å skrive et avskjedsbrev fra hans hund Bennys perspektiv. Men han hadde aldri forventet at hans ord skulle bli satt så stor pris på av etterlatte og triste kjæledyreiere overalt.
Vi anbefaler deg å lommetørkleet klart og advarer om rørende ord.
«Gårsdagen var merkelig. Jeg klarte ikke å komme meg ut av sengen. Mannen jeg bor sammen med løftet meg opp. Jeg prøvde å reise meg opp, men beina ville ikke samarbeide. Han sa: «Ikke bekymre deg, jeg har en venn,» bar meg nedover gangen og ut inngangsdøren. Det var så hyggelig av ham. Jeg trengte å tisse så inderlig at jeg bare måtte gjøre det der han la meg ned. Vanligvis ville jeg ikke gjort det, men vi bestemte oss begge for å gjøre et unntak fra regelen.
Jeg begynte å gå nedover parkeringsplassen mot det stedet der alle hundene som meg går for å gjøre fra seg. Jeg kjente at føttene ikke fungerte . «Hvor rart,» tenkte jeg. Så plutselig måtte jeg bare. Midt på parkeringsplassen. Normalt sett ville jeg ikke gjort det. Det er i strid med reglene.
Personen min ryddet opp i rotet. Det er han god til. Jeg følte meg flau, så på ham, og han sa: «Vil du fortsette å gå, kompis?» Det gjorde jeg, men det var overraskende tøft. Da vi nådde enden av parkeringsplassen, gikk det rundt i hodet mitt. Jeg prøvde å klatre opp den lille bakken, og falt nesten. Jeg kunne ikke fortå hva som foregikk.
Han strakte seg ned igjen og la hendene over meg. Det føltes bra. Han løftet meg opp og bar meg hjem. Jeg var fortsatt forvirret, og hodet mitt var lett, men jeg var glad for å slippe å gå hele veien tilbake. Det virket plutselig som en umulig avstand.
bilde
Jeg var så glad for å legge meg i sengen min. Personen min klappet meg og sa: «Jeg passer på deg, kompis. Jeg har deg.” Jeg elsker måten han får meg til å føle meg. Jeg vet han gjør det. Han gjør alt bedre.
Han kjente på labbene mine og dro opp leppen min. Han sa: “Å kompis, er du kald?” Det stemte. Ansiktet mitt var kaldt, labbene mine var kalde. Han sendte tekstmeldinger til noen folk, og kom tilbake for å klappe meg.
Noen minutter senere kom en annen person. Han er en av mine favoritter, og han heter Jay. Han klappet meg og sa til personen min: “Vil du ha et teppe?” De la et teppe over meg, og wow… det føltes bra. Jeg slappet av, og de klappet meg begge to, men de begynte begge å gråte.
Jeg vil aldri at de skal gråte, det knuser hjertet mitt. Det er min jobb å få dem til å føle seg bedre, og jeg var bare litt sliten og kald. Jeg drev inn og ut av søvnen, og de var der, passet på at jeg hadde det bra og pratet med hverandre.
I løpet av dagen tok personen min noen telefoner, og tilbrakte mye tid med meg. Jeg hørte ham si: “9 i morgen… ok… ja… jeg skal si i fra dersom noe endres. Takk Dr. MacDonald.» Han ringte noen andre og sa: “Beklager, jeg må avlyse i kveld.” Så mens jeg sovnet, tror jeg at jeg hørte ham gråte litt igjen.
På kvelden kom flere av mine favorittmennesker innom. De var alle så kjærlige. Jeg slikket bort tårene deres når de kom nærme nok ansiktet mitt. De hvisket søte ting i øret mitt, og fortalte meg at jeg var en god gutt.
Senere på kvelden følte jeg meg frisk nok til å reise meg og gå til døren for å se hvem som kom inn. Det var mer utmattende enn det brukte å være, men jeg elsket å se dem alle. Jeg hørte min person si noe sånt som: “Det er første gang han har reist seg opp på egenhånd i dag.” Alle virket glade for at jeg var ute av sengen. Det var jeg også, men wow… etter at spenningen tok av, var det så slitsomt å bevege seg rundt.
bilde
Etter at den siste besøkende dro, tok personen min meg med ut for å gjøre det han kalte «min virksomhet». Vi gikk inn igjen og da vi nådde bunnen av trappen, så de dobbelt så bratte ut og ti ganger så lange som jeg husket at de var. Jeg så på personen min, og han så på meg. Han sa: «Ikke bekymre deg, jeg har deg, venn,» og bar meg opp.
Da ble det enda bedre! I stedet for å sove i sengen min, kalte han meg opp for å sove på sin seng. La meg gjenta: Jeg fikk sove i sengen med personen min! Vi har vanligvis våre egne senger, men i går kveld koset vi oss, og det føltes så godt å være så nær ham. Jeg tenkte: «Det er her jeg hører hjemme. Jeg vil aldri forlate hans side.” Jeg følte meg imidlertid ikke så bra, og det var vanskelig å puste noen ganger.
Jeg tror det startet for noen måneder siden. Vi lekte apport da det mørknet for meg. Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg tror jeg sluttet å puste. Jeg kunne høre personen min rope navnet mitt. Jeg kunne ikke bevege en muskel. Han løftet hodet mitt, og så meg inn i øynene. Jeg kunne se ham akkurat der, men kunne ikke slikke ansiktet hans. Han sa: “Benny, er du der inne?” Jeg kunne ikke svare. Han så på meg og sa: «Ikke bekymre deg kompis, jeg har deg. Jeg passer på deg» Jeg begynte å snurre inn i mørket, men så trakk lungene mine et dypt pust, og jeg kunne se igjen.
Vi dro for å se noen leger, og siden den gang har jeg hørt mange ord som «kardiomyopati», «kreft» og «nyresvikt». Alt jeg vet er at noen ganger føler jeg meg bra, og noen ganger… du vet… jeg bare fungerer ikke. Personen min gir meg medisin.
I morges hørte jeg min person stå opp og ta en dusj. Han kom tilbake på rommet, og luktet så godt. Han hjalp meg med å reise meg, men denne gangen kunne jeg gjøre det på egen hånd. Vi kom til toppen av trappen, og wow… de så lange og bratte ut igjen. Han sa: “Jeg har deg kompis,” og bar meg ned. Jeg gjorde mirr fornødne, og vi kom inn igjen. Han åpnet en boks, en virkelig, virkelig deilig boks med våt hundemat. Å mann… jeg elsker sånt!
Jay dukket opp igjen. For en hyggelig overraskelse! Han og min person virket bekymret, men alle klappet meg. Det virket litt som et skuespill, der alle skuespillerne var triste, men lot som de var glade. Ganske kort tid etter det dukket en annen person opp. Hun hadde på seg doktorbukser, og jeg støttet meg på henne.
Jeg hørte dem snakke. Alle så på tannkjøttet mitt, og kjente på potene mine. Jeg hørte doktorbuksedamen si: «Det er din avgjørelse, men han er definitivt klar. Jeg vil ikke presse deg, men når jeg ser på mangelen på farge, er jeg ærlig talt sjokkert over at han til og med reiser seg. I tillegg til potene og tannkjøttet, se her…” hun pekte på ansiktet mitt, “Dette skal være rosa. Det er nesten hvitt og går mot gult.»
Personen min og Jay gikk inn for å snakke om noe. Da de kom ut igjen, hørte jeg personen min si: «Jeg er enig. Jeg vil ikke vente til han er full av smerter.» Så vi gikk inn. Når sant skal sies, hadde jeg det ganske dårlig, selv om jeg var oppe og gikk. Det virket som om hele hodet mitt var kaldt, labbene mine frøs og bakbena fungerte dårlig.
Legebuksedamen sa: «Jeg skal bare legge dette inn i muskelen hans. Det er et beroligende middel. Da kommer jeg tilbake hit, og du kan være med ham til han sover.» Personen min kysset ansiktet mitt, og så meg inn i øynene. Han prøvde å ikke gråte. Doktorbuksedame ga meg en sprøyt med noe i beinet. Jeg så bare på min person. Han er så fantastisk. Jeg vil alltid være rett ved hans side.
Han og Jay klappet meg, og sa de hyggeligste tingene – for en god hund jeg er, for en god jobb jeg har gjort, hvor takknemlige de er for å ha meg i livene sine. Etter en stund begynte tankene mine å surre. FOKUS! Jeg så tilbake på min person. Jeg elsker han så mye.
Jeg blir ufokusert igjen. FOKUS! Jeg kan se min person. Jeg elsker han så mye. Jeg vil alltid være rett ved hans side. Det vet han. Er jeg søvnig? FOKUS! Jeg vil alltid se på ham av hele mitt hjerte.
Doktorbuksedamen sa: “Han må ha en utrolig vilje til å bli hos deg. Det er imponerende.” Min person kvalte tårene og sa: «Jeg vet. Denne fyren lever for meg. Han er den mest hengivne sjelen jeg noen gang har møtt…” Vi tok hodene sammen og lukket øynene. Jeg følte meg bra. Jeg kan egentlig ikke beskrive det. Vi så på hverandre igjen. Jeg fikk bare lyst til å reise meg igjen, men det var kanskje bedre å ligge. Personen min hjalp meg ned. Mann, det føltes bra.
Jeg kjente at han og Jay klappet meg, og hørte dem snakke til meg. De elsker meg så mye. Hvor heldig er jeg? Da kjente jeg tusenvis av hender som klappet meg. Alle jeg noen gang hadde kjent og elsket var der, klappet meg, klødde meg i ørene og den flekken under kragen min som får beinet til å bevege seg. Alle burde prøve dette. Det er bare fantastisk!
bilde
Så kjente jeg doktorbuksedamen ta på benet mitt. Husket jeg å si at begge knærne min er operert? De er av titan og har tjent meg godt, men du vet… jeg har følt meg litt knirkete i det siste.
Mens alle klappet meg, satte doktorbuksedamen en ny nål i beinet mitt, men denne gangen, da væsken kom inn, ble bena mine helbredet! Knærne mine var perfekte! Og da jeg kjente det bevege seg gjennom kroppen min, forsvant kreften min! Og så føltes nyrene mine bedre! Og til slutt, til og med hjertet mitt var helt og sunt! Jeg følte at jeg hadde sprunget vekk fra all sykdommen min. Fantastisk!
Jeg så min person, og Jay, og damen som bor hjemme hos oss, Shelly. Det virket som om de klemte seg sammen over noe. Jeg gikk bort for å se. Det virket som … jeg vet ikke. Det så ut som meg, men slik jeg så ut da jeg følte meg veldig syk eller utslitt. Ansiktet var uskarpt, så jeg kunne egentlig ikke si det, men den stakkars fyren så ut som han hadde lidd.
Jeg kunne fortelle at personen min var både lettet og veldig, veldig trist. Jeg elsker han så mye. Jeg så på det meg-formede skallet, og jeg så på ham… Jeg tror han var trist over det skallet. Jeg hoppet rundt i rommet, som en klovn, men det virket som om de ville være dystre og fokusere på det de klappet og kysset.
Men min person var definitivt trist. Jeg støttet meg på ham, som jeg har gjort en million ganger før, men det var ikke helt det samme. Det føltes som om kroppen hans var en sky og jeg gikk rett gjennom ham. Så jeg gikk opp ved siden av ham, satt som en god gutt, og hjertet mitt hvisket til hans: «Ikke bekymre deg, kompis. Jeg passer på deg.» Jeg vil aldri forlate hans side. Det vet han.”
Johns emosjonelle tekst viser på en vakker måte hvordan det er ingenting som er så hellig som den ubetingende kjærligheten til en hund. Det er ikke rart at dette gripende brevet har rørt ved millioner av mennesker verden over, som vet hvor vondt det er å miste en firbeint bestevenn. Vi håper det når ut til alle som sørger over et kjæledyr, og som synes det er vanskelig å gå videre.
Husk å DEL på Facebook!
Kilde: ilovemydogsomuch.tv
